Nå sitter jeg på en kafe midt i byen. Altså ikke Norges største by, men en av de nydeligste. Min by, Halden.
Her sitter jeg å myser i de billige solbrillene mine, for i dag er sommersolen sterk. Ved siden av meg står det en stor latte, med dobbelt espresso og havremelk. Det er mange folk ute, for en helt vanlig torsdag i Halden å være.
Jeg har alltid hatt en lidenskap for å beundre mennesker på avstand, og samtidig lage en historie om dem. Når jeg var yngre, kunne jeg finne på å tro på historiene jeg selv lagde. Min fantasi ble på en måte en slags fasit på hvem disse menneskene som gikk forbi var.
I dag sitter jeg her, igjen beundrer jeg alle menneskene som sitter rundt meg, og som går både raskt og langsomt forbi. En hel skoleklasse leker i parken bare få meter unna. Også slår det meg hvor forskjellig vi er alle sammen. Jeg ligner verken på noen av elevene i parken, eller de pensjonerte damene på bordet foran meg. Kanskje de er enker? Eller muligvis så sitter mennene deres på en annen kafe litt lenger nede i byen. Lærerinnen til skoleklassen småløper inn i kafeen, mens hun smiler til meg. Kanskje hun leter etter et bekreftende smil, og en forståelse for at hun trenger en kaffe for å holde ut resten av dagen, med de energifylte elevene sine. Jeg smiler og nikker tilbake.
Også hører jeg at noen nevner «Pride» i det de traver over gågaten. Mer enn det ordet rekker jeg ikke å høre. Det minner meg igjen på den forskjelligheten jeg ser rundt meg. Jeg tar meg i å titte rundt for å se om jeg kan finne noen, noen som kanskje ikke tilhører den A4 boksen jeg selv tilhører. Den boksen som inneholder oss som på mange måter er landets heldigste. Vi som blir født med det biologiske kjønnet vi føler oss som, og vi som blir forelsket i det motsatte kjønn. Jeg finner ingen, men jeg vet jo at det ikke stemmer. Statistikken tilsier nemlig at det minst er en håndfull av de menneskene jeg ser her, som identifiserer seg helt annerledes enn meg selv. Hva om to av de fire pensjonistdamene faktisk er et par, at den tredje har penis og den fjerde kvinnen har to menn som venter på henne hjemme? Det utgjør ingen forskjell for meg. For meg er de fire snasene damer, med de små veskene plantet på fanget, nystrøkne skjørt, og som i mine ører, ler om kapp i godt selskap.
Også kjenner jeg at jeg plutselig blir irritert. Det blir jeg ofte når jeg tenker på at ikke alle mennesker er godtatt i samfunnet vårt. At ikke alle er like privilegerte som meg. At noen faktisk brenner, ødelegger og blir provosert av noe så flott som et regnbueflagg. At noen blir forbannet over at en hel gjeng med mennesker, vår egen rase, samler seg i tog for å både feire, og kjempe for forskjellighet og mangfold. Tanken om at noen skulle mene at det ikke er greit at det er min mann jeg velger å dele seng og kjærlighet med, gjør meg småkvalm. At noen skulle vært truende mot meg når jeg holder han i hånden, eller at jeg skulle vært redd når jeg gir han et kyss på åpen gate. Heldigvis for meg, er dette bare tanker. Men for alt for mange mennesker, medmennesker, er dette hverdagsrealitet. Hva er det som gjør at vi prefererte i min A4 boks, tror vi har noe å si om andres kjærlighets- og sexliv? Vi er skapt som den smarteste rasen på jorda, men her må det være noe som har gått galt. Hva er grunnen til at vi har blitt så kaldhjertet at vi ikke ønsker andre mennesker godt? Hvorfor ønsker vi ikke at våre barn skal få vokse opp med den viten om at den ekte versjonen av dem, er den beste versjonen av dem? Hvorfor blir vi så negativt påvirket av forskjellighet? Min erfaring er at det handler om uvitenhet. Og uvitenhet skaper usikkerhet. Men hvorfor skal alltid de med størst uvitenhet, mene mest og snakke høyest. Jeg mener, vi bor i Norge, årstallet er 2022. Skaff deg viten, før du skaper deg en mening. Bruk en time på google, gå til naboen som vaier med regnbueflagget sitt, vær vennlig nysgjerrig på Kari og Karoline som sitter nyforelsket på bussen, og spør Tor og Terje om de ikke kan lære deg om LHBTQ+++. Og til slutt, vær rause mot hverandre. Respekter og omfavn det faktum at ikke alle er som deg og meg.
Den forskjelligheten jeg tror jeg ser her på kafeen, er på bunnen kanskje ikke så forskjellig likevel? Vi er jo bare mennesker, som er her på jorda en kort periode, og som gjør det vi kan for å ha det best mulig. Det er komplett likegyldig hvem som elsker hverandre, så lenge vi bare er gode mot hverandre.
Sarah Jane H. Egeland
Terapeut & Sexolog
Kommentare